Dirigent Dagfinn Tynes † 08.11.2012

Dagfinn Tynes † 08.11.2012


Slik vil vi gjerne minnes vår kjære Dagfinn. Han var vår dirigent og inspirator i

Arendal Veterankorps fra høsten 2001 og til han så tragisk gikk bort 8.november 2012.

Han tok del i alle korpsets aktiviteter, og var selv hovedpersonen i å få til musikk-

seminarer, konserter og turer.

Vi har ikke bare mistet vår dirigent, men også vår gode venn.

18.11 Roald

———————————————————————-

Minneord om Dagfinn Tynes

Så kom beskjeden vi i Arendal Veterankorps så inderlig hadde håpet at vi ikke skulle få, nemlig at vår kjære dirigent gjennom mange år, Dagfinn Tynes, ikke er blant oss mer.

Dagfinn døde på Grand Canaria etter en ukes sykdom der nede, og vi andre sitter igjen så maktesløse overfor det som har skjedd. Tårene renner og det kjennes så ufattelig tomt innvendig.

Vi i korpset var på sett og vis forberedt på at det kunne ende slik, for kontakten med familien underveis har vært god og tett, og meldingene var ikke oppløftende. Alle har vi vært bekymret, og sms’ene og telefonsamtalene mellom oss medlemmer om Dagfinns tilstand har vært mange. Vi har krysset alt vi har for at det skulle ende bra og at vi ville se ham foran korpset igjen om ikke så lenge.

Sist torsdag skulle han ha kommet tilbake til oss etter to ukers ferie. Vi gledet oss til å se ham og høre om turen til Syden som han var på sammen med Tulla, og som han hadde gledet seg slik til.
For Dagfinn var raus slik. Han delte alltid ting med oss når han hadde opplevd noe gøy eller snakket med noen interessante mennesker. Og i korpset vårt er det slik at alle kjenner alle, inkludert våre ektefeller som alltid følger oss trofast rundt omkring. Vi er som en stor familie, og det er ikke minst takket være Dagfinn at det er slik. Han var en mester i å inkludere alle, han var interessert i å bli kjent med oss som enkeltmennesker, og ha det godt sammen.

Om en av oss opplevde noe leit i privatlivet var Dagfinn den første til å ringe for å si noen velmenende ord. Han trøstet på en varm og god måte. Akkurat slik en god venn gjør i en trist situasjon.

Med andre ord så var ikke Dagfinn bare ”han dirigenten i korpset vårt”. Dagfinn var mye mer enn det.
Dagfinn var både et medmenneske, en god venn, og en gledesspreder.

Akkurat det siste må vi ikke glemme oppi all sorgen vi føler akkurat nå.  Vi må etter hvert også huske Dagfinn som den han var når han var sammen med oss; – en som spredte humør og glede, og en som fikk det beste frem i hver enkelt av oss.

Om vi spilte noe musikk som var veldig vanskelig, så var ikke Dagfinn den strengeste dirigenten. Han pirket bare dersom det var strengt tatt nødvendig for helheten, og oppfordret oss heller på en pen måte oss til å øve litt på det hjemme.
Det er ingenting å skjule at vi er en gjeng musikere som trives ekstremt godt i hverandres selskap, og som har mye verbalt på hjertet når vi først møtes. Kaffepausen på øvelsen blir ofte for kort enkelte ganger, og derfor må vi jo prate litt mens vi spiller også…

Men innimellom kunne det bli for mye prating selv for Dagfinn. Da hevet han stemmen, men han ble aldri sint. Han ba oss om på en pen måte at vi måtte følge med på det han sa, og det var det.

I korpset var alltid Dagfinn det opplagte midtpunktet. Han brukte hele sitt humoristiske talent i både kaffepauser, på fester, og på hver eneste konsert hvor han presenterte stykkene vi skulle spille. Han hadde alltid god kontakt med publikum, og skapte alltid god stemning rundt seg til enhver tid.

Dagfinn var langt mer enn en dirigent. Han møtte på styremøtene og hadde mange forslag til hva vi kunne jobbe med og finne på av gøyale ting, enten en tur eller konsert. Han var både kreativ og fantasifull, og julekonserten i Lille Torungen var Dagfinn sin baby. Han ville gjerne at dette skulle bli en fast tradisjon i veterankorpset, og kalte denne konserten «en pust i bakken».

Sist, men ikke minst er vi like stolte av å ha hatt Dagfinn som dirigent, som han var stolt av oss. Han sa det ofte at han var stolt av oss, og det var alltid koselig å høre.

Dagfinn fikk Kongens fortjenestemedalje på sin 60-årsdag i 2009 for sin innsats innenfor musikklivet i Arendal. Den var ærlig fortjent!
Vi skulle gjerne gitt ham en enda høyere pris enn det. For oss var han gull verdt, og savnet etter ham vil bli enormt.

Våre tanker går nå til hans kjære kone Tulla og hans barn, svigerbarn og barnebarn. Vi føler med dere i savnet etter en kjær mann, far, svigerfar og bestefar.

Fred ved ditt minne kjære Dagfinn.
Vi var så uendelig glad i deg. Du vil alltid være i våre hjerter, og vi vil alltid minnes deg i takknemmelighet.

For Arendal Veterankorps:
Torunn Nerdalen Tinghaug
Sekretær

———————————————————————-

D.Tynes

Fylte i april 2009 60 år.
Agderposten skrev dette om jubilanten.
«Kongens Fortjenestemedalje i sølv» for sin medvirkning og innsats til musikklivet i Arendal.!
Agderposten skrev dette.
Og her et bilde da han ble gratulert av kong Harald:

hos  kongen

Et begeistret veterankorpsmedlem skrev dette om begivengheten

Eva:

JA, Dagfinn fikk kongens fortjeneste medalje i sølv under en seremoni i Arendal Frikirke i forbindelse med gudstjenesten i dag! Det var meget høytidelig og flott å få være til stede der da. Onsdagsgruppa hadde blitt spurt om vi ville delta med pre- og postludium, så vi har visst om dette en stund, men lovet på tro og ære å holde tett. Vi var sprekkeferdige i går, men et løfte er et løfte, ikke sant!?

Tilbake til formiddagen i dag. Ordføreren holdt en kort tale og beskrev betingelsene som måtte være oppfylt for å få fortjenestemedaljen. Deretter fikk Dagfinn medaljen på brystet og et diplom undertegnet av Kong Harald V. I tillegg fikk han blomster både av ordføreren og menigheten. Tulla fikk også sine velfortjente ord fra Arendal Frikirke ved Gunnar Skjævestad. Hun står jo alltid last og brast med Dagfinn. For øvrig var alle fire barna til stede og en del barnebarn og de visste faktisk ingenting.

————————–